Oldboy

Regi: Park Chan-wook
Utgitt: 2003, Sør-Korea

Skrevet av: Hwang Jo-yun, Park Chan-wook, Lim Chun-hyeong, Lim Joon-hyung, Garon Tsuchiya

I rollene: Choi Min-sik, Yu Ji-tae, Kang Hye-jeong, Ji Dae-han


All Hail Park Chan-wook.

Den Sørkoreanske filmregissøren Park Chan-wook er best kjent for den såkalte Hevntriologi. I denne inngår Sympathy for Mr. Vengeance (2002), Oldboy (2003) og Sympathy for Lady Vengeance (2005). På grunn av diverse omtaler og tips kjøpte jeg derfor første film. Det var en god film, ikke i en særklasse, men god nok til at jeg måtte kjøpe Oldboy for å se hvor det gikk hen. Etter to timer var det klart, det gikk rett til himmels.

Det er ikke ofte jeg tenker etter en film at jeg har vært vitne til noe stort, men en gang iblant skjer det. Oldboy er av denne typen. Jeg skammer meg litt over at jeg ikke har sett denne før, for dette er definitivt den beste filmen jeg har sett så langt i år. Filmen er ikke et sørkoreansk forsøk på å lage en Hollywood-film. Oldboy setter standarden for hvordan Hollywood bør lage film. Jeg vil ikke beskrive historien eller plottet i denne omtalen. Det vil være rett og slett uhøflig ovenfor de som ikke har sett filmen. Derimot vil jeg si at denne filmen inneholder overraskelsesmomenter og diverse plottvister som for hårene til en filmentusiast til å reise på hele kroppen i ren og skjær begeistring. Filmmusikken setter stemningen på de rette stedene. Kameraføring og bildeovergangen holder høy internasjonal klasse. Replikkene sitter som flua på solveggen en varm vårdag og blir levert av skuespillere hvor samtlige presterer godt over det vanlige. Når disse faktorene blir satt sammen av Parks glimrende regi sitter man igjen med en aldeles fantastisk filmopplevelse. Denne filmen er et mesterverk. Hvorvidt den er et tidløst mesterverk gjenstår og se. Mitt tips er at jeg om ti år fortsatt rangerer den som en av mine absolutte favorittfilmer.

Hostel

Regi: Eli Roth
Utgivelsesår: 2005, USA

Skrevet av: Eli Roth og Quentin Tarantino (uncredited rewrite)

I Rollene: Jay Hernandez, Derek Richardson, Eythor Gudjonsson, Barbara Nedeljakova


Quentin Tarantino presenterer helt gjennomsnittelig vræl.

Den siste tiden har jeg følt en trang til å gjenopplive interessen for grøssere. Sikkert fordi det er fryktelig lenge siden jeg så en god en. Derfor var valget enkelt da jeg kom over Hostel til 59,50 på Platekompaniet. Den så passe ekkel ut på omslaget, en mann som har en drill i munnen, det kan jo få hvem som helst til å grøsse nedover ryggen bare ved tanken. Ikke nok med det, den er også en såkalt "Presentert av Quentin Tarantino". Da jeg anser Quentin Tarantino som en av de fremste filmskapere verden har sett, regnet jeg med at dette var et kvalitetsstempel uten like. Dessverre viste det seg at så feil kan man ta.

For å kort oppsummere handlingen kan man dele handlingen i to, første del baserer seg på å vise fram nakne damer og sex med humoristiske undertoner. Noe som for så vidt kan være gøy, men ikke så veldig gøy og definitivt ikke nok til å drive en film alene. I andre del blir fokuset endret til et forsøk på å framstille vold på det mest makabre og skrekkinngytende uten at man helt lykkes i det. Det er mulig filmen skal inneholde noen artige plottvist og overraskelseselementer, men ikke som jeg la merke til.

Filmen er rett og slett kjedelig. Skuespillerne makter ikke å gjøre karakterene interessante og derfor merker jeg at det ikke går inn på meg når de blir utsatt for sadistisk vold på det groveste. Karakterene er platte og spiller på stereotyper innenfor sin sjanger.

På en annen side har ikke skuespillerne hatt noe særlig å jobbe med. Det virker som at de fleste regisører som lager grøssere legger mesteparten av sitt arbeid i skrekkscenene. I det mister de sin effekt da man ikke bryr seg om hva som skjer med karakterene. Gode karakterer er nødvendig for en god film, grøssere er ikke ett unntak. Eli Roth burde ha maktet å skrive et bedre manus enn dette, spesielt med tanke på at han har med seg en av de mest anerkjente manusforfatterne i amerikansk filmindustri på laget. At dette ikke ble gjort viser bare at han er en filmskaper som ikke innehar et talent utover det vanlige. Hans fortrinn er at han er fortsatt ung og har forutsetninger for å bedre seg i fremtiden.

I Slovakia, hvor store deler av handlingen foregår, vakte filmen sterke reaksjoner. Ikke så rart når Bratislava blir fremstilt som en by hvor små barn voldelig terroriserer gatene, menn er hovedsakelig snauklipte medlemmer av organisert kriminalitet og samtlige damer livnærer seg på å ha sex med alle og enhver, samt at de er medlemmer av organisert kriminalitet. I følge Eli Roth er dette for å vise verden amerikanernes ignoranse til resten av verden. Jeg tror heller det er Eli Roths ignoranse til resten av verden som kommer til utrykk i filmen.

Jeg kan ikke ta ”Tarantino presenterer” tittelen alvorlig i det hele tatt. Hvorfor kan ikke den mannen holde seg til å lage film selv? Etter å ha sett denne filmen husker jeg hvorfor det er lenge siden jeg har sett grøssere. Jeg hadde i grunn planlagt å se Saw etter denne filmen, men det gidder jeg ikke. Mulig jeg får lyst om fem år. Dermed vil jeg si at man kan holde seg unna Hostel, med mindre nakne babes og kjedelig vold er alt man er ute etter i en film. Da er den sikkert ypperlig.

28 Days Later

Regi: Danny Boyle

Utgivelsesår: 2002

Skrevet av: Alex Garland

I Rollene: Cillian Murphy, Brendan Gleeson, Naome Harris, Megan Burns, Christopher Eccleston








Noen dyreaktivister slipper løs noen aper i fangenskap uten å vite at dyrene er infisert med et virus som skaper et voldsomt raseri og blodtørst. 28 dager senere våkner Jim opp alene på et sykehus i London. Snart finner han ut at han er helt alene. Hele byen er øde og forlatt. Totalt uvitende om viruset ender han opp med å flykte fra en gruppe infiserte mennesker og støter så på flere overlevende. Senere plukker de opp et radiosignal som fører de nord for Manchester, der en gruppe soldater hevder å ha "løsningen på viruset". Men har de det?

Danny Boyle har gjennom flere år vist seg som en av Storbrittanias mest spennende regissører. Blant annet gjennom kulthiten Trainspotting og nylig gjennom storfilmen Sunshine. Filmen 28 Days Later ble en stor hit i 2002, og var blant annet med å gjøre en stjerne av Cillian Murphy, som senere har spilt i Hollywood filmer som Batman Begins og Red Eye. Dette er ikke første gang Boyle lager en film basert på Alex Garland. I 2000 lagde han The Beach, som var basert en bok av nevnte Garland. I 28 Days Later står Garland selv for manuset, noe som kanskje har hjulpet i forhold til The Beach, som fikk relativt lunken mottagelse.

Filmen kan på mange måter minne litt om George A. Romeros Dawn of the Dead. Men er samtidig et frisk pust i grøsser-sjangeren, som for meg kan virke til tider ensrettet og idéfattig. Det som først og fremst hjelper denne filmen er en fantastisk visuell stil. Langdistansebildene av et øde London gir en glimrende troverdighet og setter et godt inntrykk.

Skuespillerne må man kunne si gjør gode roller. Utenom nevnte Cillian Murphy vil man også kunne dra kjensel på Brendan Gleeson, og Naomie Harris. Sistnevnte har gjort det stort i senere tid med roller i Pirates of the Caribbean: Dead Man's Chest og Miami Vice. I 28 Days Later spiller hun tøff dame med overlevelsesinstinkt på en troverdig måte.

Karakterbyggingen er en av filmens viktigste holdepunkter. Det at man faktisk kan føle med karakterene er essensielt for at utviklingen av historien skal være interessant. Blant annet følger vi Naomie Harris' karakter gjennom en utvikling fra en tøff fasade til et punkt der hun må innse at hun ikke kan låse alle følelser ute på tross av at viljen til å overleve krever at man skaper en følelsesmessig avstand.


Som nevnt minner deler av filmen om Dawn of the Dead (1974). Det kan ha noe med at Danny Boyle sannsynligvis har latt seg inspirere av zombie-mesteren Romero i produksjonen av denne filmen. 28 Days Later er en god film for den som tåler å se litt blod. Den kan virke skremmende realistisk til tider, men mangler litt på å virkelig komme i havn som en veldig skremmende film. Dette skyldes nok mye min subjektive tilnærming til grøssersjangeren, for den gjennomsnittlige filmseer vil nok finne dette skremmende nok, og litt til.

Velkommen skal jeg være

Da tar jeg det skrittet og ønsker meg selv velkommen som foreløpig siste bidragsyter til denne filmnerdbloggen. Jeg prøvde meg for et års tid siden med en lignende blogg på egenhånd, men den døde. Forhåpentligvis vil det hjelpe å være to i skyttergraven framfor å være alene.

Ifølge min felles filmnerd, Jan Einar, bestod jeg nerdetesten med glans og er nå klar for å yte mitt beste for denne bloggen. Jeg vil ikke gå så langt som å si at film er noe jeg kan, men det er noe jeg liker og det bør holde for nå.

It's started.

Velkommen til denne bloggen. Mitt navn er Jan Einar Hals og er filmnerd. Her har jeg tenkt til å skrive om filmer jeg har sett, nye som gamle, gode som dårlige, og fantastiske som de helt ræva. Dette er et ledd i min drøm om å bli filmanmelder på NRK frokost-TV. Så viss du har lyst til å lese omtaler skrevet av noen som har et sykelig forhold til film så er det bare å følge med.

Jeg vil legge til at dette ikke er et soloprosjekt. Leiv Magnus, min gode venn og filmnerd, er invitert til å delta og spre sine tanker rundt diverse filmer. Velkommen til deg og til alle som svinger innom for å bli opplyst.

Jan Einar