There Will Be Blood

Regi og manus: P.T. Anderson
Basert på: Oil, en roman av Upton Sinclair
Med: Daniel Day Lewis, Paul Dano, Ciaran Hinds


Daniel Day Lewis i en Oscar-vinnende skuespillerprestasjon. En film som er saktegående i tempo, men rik på opplevelser. Mange klisjeer kan brukes for å beskrive filmen, men i seg selv er den langt fra en klisje.


Irske Daniel Day Lewis spiller her den amerikanske oljemagnaten Daniel Plainview. Vi følger ham fra han først finner olje i det vestlige ørkenlandskapet i USA, til han sitter gammel og grå i et stort herskapshus. Gjennom livet til denne eksentriske einstøingen får vi se mange av ytterpunktene i menneskelig oppførsel. Fra rørende øyeblikket der han tar seg av sønnen til en avdød kollega, til avskyelig sluhet idet han prøver å lure til seg tomter han vet han kan bli rik på. Mr. Plainview opparbeider seg etterhvert en stor bedrift og gjør sitt beste for å videreføre sin kunnskap til "adoptivsønn". Plainview kommer også på kant med en lokal, ung predikant som hevder å være et talsrør for Den Hellige Ånd. Mer av handlingen er det ikke noe poeng i å avsløre, da detaljene er såpass viktige at det ville bare blitt unødvendige avsløringer.

P.T. (Paul Thomas) Anderson har levert knallfilmer tidligere, deriblandt Magnolia og Punch Drunk Love. Han har for vane å gi oss dype, og gjerne litt melankolse, innblikk i mellommenneskelige relasjoner, der man gjerne finner flere elementer enn hva som er synlig for det blotte øyet. There Will Be Blood er intet unntak.

For å begynne med skuespillerne, så er det en grunn til at denne filmen var såpass høyt aktet under sesongens prisutdelinger. Daniel Day Lewis leverer en jobb som, nesten, bare han kan. Makan til intensitet i karakterskildringen skal man lete lenge etter. Og resten av skuespillerstaben følger på. Den som kanskje er lettest å legge merke til er Paul Dano, sist sett i Little Miss Sunshine. Han leverer også en eksentrisk rolle, og deler noen av de beste scenene med Daniel Day Lewis.

Musikken til Jonny Greenwood (bedre kjent som gitarist i Radiohead) er et viktig element i filmen. Den er vanskelig å beskrive med ord. Men den passer så perfekt til det cinematiske at det er nesten skummelt. Det er nesten så det kryper oppover ryggen din. Ikke på en skrekkfilm-aktig måte, men såpass intenst at man nesten svetter idet filmen er ferdig.

Jeg vil nødig bruke for mange store ord i en og samme anmeldelse, men skal det først slås på stortromma, er dette filmen å gjøre det for. Ikke mange filmer ser bedre ut enn Paul Thomas Anderson sine. Miljøskildringer satt i forhold til tidsepoke er glimrende tatt i bruk. Ikke bare føler du tidsepoken ved å se det øde, golde ørkenlandskapet. Men det faktum at filmen tar seg tid til å skildre det får deg til å kjenne på kroppen at dette ikke dreier seg om det 21. århundrets storbyjungel. Og filmingen er vakker i seg selv. Rolige kameraføringer og lite dialog gir rom for å virkelig beskue landskapet.

Når det gjelder budskapet er jeg litt mer usikker på hva jeg skal si om filmen. Inntrykket mitt var at filmen inneholdt flere lag enn hva jeg klarte å få med meg. Men jeg kan i det minste si at grådighet er et av temaene Anderson berører med filmen. Og skulle du ikke være interessert i budskap så inneholder filmen nok av mellommenneskelig drama til å ta balletak på enhver.

Av filmene jeg har sett så langt i år har mange vært Oscar-materiale. Og ikke for å si noe stygt om hverken No Country for Old Men, The Assasination of Jesse James by the Coward Robert Ford, eller Johnny Depps prestasjon i Sweeney Todd, men denne filmen tar storprisen i mine øyne. Filmen er tidløs, fordi den ikke tar for seg samtiden, men likevel klarer å engasjere meg på et dypere plan. En stor filmopplevelse, som er alle unt å få med seg. Selv om det kanskje krever et nytt gjensyn fra min side for å få et fullverdig inntrykk av den.

The Black Dahlia

Regi: Brian De Palma
Utgivelsesår: 2006
Skrevet av: Josh Friedman basert på James Ellroys roman

Skuespillere: Josh Hartnett, Aaron Eckhart, Scarlett Johansson, Hilary Swank, Mia Kirshner


Dwight "Bucky" Bleichert og Leland "Lee" Blanchard er kompiser og partnere i samme avdeling i et korupt politivesen i Hollywood på 1940-tallet. Men etter et brutalt mord på en gryende skuespillerinne tilspisser forholdet deres seg. Mørke ting er i gjære i Brian De Palmas film-noir thriller. Filmen er basert på romanen ved samme navn av James Ellroy. Dette er mannen som skrev L.A. Confidential som ble fantastisk filmatisert av Curtis Hanson.

Brian De Palma er mannen som gav oss Scarface, han gjenopplivet Al Capone i The Untouchables, men har igrunn ikke laget en skikkelig god film siden Carlito's Way fra 1993. Den første Mission Impossible var helt ok, men ikke mer. Og hverken Snake Eyes, Mission to Mars eller Femme Fatale har vært store slagere. Så det var med en viss skepsis jeg satte meg ned med denne. Men når en kamerat har kjøpt en film og vil ha meg med å se, takker jeg ikke nei. Før denne filmen hadde premiere var jeg spent, men så begynte anmeldelsene og komme, noe som medførte økt skepsis. Og, ja jeg mener at man ikke skal ta anmeldelser for god fisk, men når et så bredt spekter av filmkjennere plasserer filmen midt på treet begynner jeg automatisk å tvile på om det er verdt det.

Skepsisen viste seg fort å være rettferdiggjort. Filmen tok aldri tak i meg. Den utgir seg for å være en thriller, men byr aldri på mye spenning. Når det er sagt, så ser det veldig pent ut. Stilen er gjort til kjenne av glimrende nedtonet fargebruk og stemningsfull musikk. Røykingen er også på plass som i en ekte film-noir. Miljømessig er det også en innertier. Man begynner å tro at man ser på mennesker fra 40-tallet. Men desverre er det ting som trekker ned dette flotte scenarioet. De to politiinspektørene ser på filmruller, av den døde kvinnen, som skal være bevismaterialet. Problemet er at disse filmrullene er altfor godt laget. De burde blitt "rustet" ned til en mer troverdig 40-talls look. Smussfilmer fra 40-tallet så aldri så bra ut som her. Det trekker ned.

Skuespillet er ikke så værst, men også her er det rom for forbedring. Josh Hartnett er som kledd for rollen som Bucky Bleichert. Det som er leit er at han ligner alle andre roller han har spilt. Det er liksom aldri noe muntert over denne mannen. Jeg har som regel hatt sansen for Josh i de rollene, men nå mener jeg det har kommet til det punktet at han burde gjøre litt varierte saker. Aaron Ekhart, derimot, er lang ifra der jeg så han sist, som kjepphøy lobbyist i Thank You For Smoking. Han overbeviser i rollen som den nedbrutte politimannen, og jeg har stor tro på at vi får se mer til han snart. De kvinnelige rollene er også flott bekledd med Scarlett Johansson og Hilary Swank som drar unge Bucky i hver sin retning. Spesielt synes jeg Swank klarer seg bra, selv om hun roter litt med aksenten sin av og til.

Så til hovedproblemet i filmen. Den gir seg ut for å være en thriller. Og basert på en James Ellroy-roman forventer man en fiffig krimgåte. Problemet er bare at man ser det fra politimannens øyne, og ikke noe mer. Vi får ikke en gang være flue på veggen. Det resulterer i at man aldri er klokere enn etterforskeren selv. Man sitter aldri med følelsen av at man tror man har løst gåten, for så å bli overrasket på slutten. Isteden får vi servert en mann som slites mellom to damer, og endel intetsigende dialog for så å få slengt løsningen i fanget i løpet av altfor kort tid. Det er heller aldri noe særlig spennende.

Det begynner å bli en stund siden herr De Palma har servert oss en godbit nå. Og det kan bli en god stund til. Hverken Redacted eller den planlagte oppfølgeren til The Untouchables virker spesielt lovende. Kanskje på tide å tenke nytt?

Oldboy

Regi: Park Chan-wook
Utgitt: 2003, Sør-Korea

Skrevet av: Hwang Jo-yun, Park Chan-wook, Lim Chun-hyeong, Lim Joon-hyung, Garon Tsuchiya

I rollene: Choi Min-sik, Yu Ji-tae, Kang Hye-jeong, Ji Dae-han


All Hail Park Chan-wook.

Den Sørkoreanske filmregissøren Park Chan-wook er best kjent for den såkalte Hevntriologi. I denne inngår Sympathy for Mr. Vengeance (2002), Oldboy (2003) og Sympathy for Lady Vengeance (2005). På grunn av diverse omtaler og tips kjøpte jeg derfor første film. Det var en god film, ikke i en særklasse, men god nok til at jeg måtte kjøpe Oldboy for å se hvor det gikk hen. Etter to timer var det klart, det gikk rett til himmels.

Det er ikke ofte jeg tenker etter en film at jeg har vært vitne til noe stort, men en gang iblant skjer det. Oldboy er av denne typen. Jeg skammer meg litt over at jeg ikke har sett denne før, for dette er definitivt den beste filmen jeg har sett så langt i år. Filmen er ikke et sørkoreansk forsøk på å lage en Hollywood-film. Oldboy setter standarden for hvordan Hollywood bør lage film. Jeg vil ikke beskrive historien eller plottet i denne omtalen. Det vil være rett og slett uhøflig ovenfor de som ikke har sett filmen. Derimot vil jeg si at denne filmen inneholder overraskelsesmomenter og diverse plottvister som for hårene til en filmentusiast til å reise på hele kroppen i ren og skjær begeistring. Filmmusikken setter stemningen på de rette stedene. Kameraføring og bildeovergangen holder høy internasjonal klasse. Replikkene sitter som flua på solveggen en varm vårdag og blir levert av skuespillere hvor samtlige presterer godt over det vanlige. Når disse faktorene blir satt sammen av Parks glimrende regi sitter man igjen med en aldeles fantastisk filmopplevelse. Denne filmen er et mesterverk. Hvorvidt den er et tidløst mesterverk gjenstår og se. Mitt tips er at jeg om ti år fortsatt rangerer den som en av mine absolutte favorittfilmer.

Hostel

Regi: Eli Roth
Utgivelsesår: 2005, USA

Skrevet av: Eli Roth og Quentin Tarantino (uncredited rewrite)

I Rollene: Jay Hernandez, Derek Richardson, Eythor Gudjonsson, Barbara Nedeljakova


Quentin Tarantino presenterer helt gjennomsnittelig vræl.

Den siste tiden har jeg følt en trang til å gjenopplive interessen for grøssere. Sikkert fordi det er fryktelig lenge siden jeg så en god en. Derfor var valget enkelt da jeg kom over Hostel til 59,50 på Platekompaniet. Den så passe ekkel ut på omslaget, en mann som har en drill i munnen, det kan jo få hvem som helst til å grøsse nedover ryggen bare ved tanken. Ikke nok med det, den er også en såkalt "Presentert av Quentin Tarantino". Da jeg anser Quentin Tarantino som en av de fremste filmskapere verden har sett, regnet jeg med at dette var et kvalitetsstempel uten like. Dessverre viste det seg at så feil kan man ta.

For å kort oppsummere handlingen kan man dele handlingen i to, første del baserer seg på å vise fram nakne damer og sex med humoristiske undertoner. Noe som for så vidt kan være gøy, men ikke så veldig gøy og definitivt ikke nok til å drive en film alene. I andre del blir fokuset endret til et forsøk på å framstille vold på det mest makabre og skrekkinngytende uten at man helt lykkes i det. Det er mulig filmen skal inneholde noen artige plottvist og overraskelseselementer, men ikke som jeg la merke til.

Filmen er rett og slett kjedelig. Skuespillerne makter ikke å gjøre karakterene interessante og derfor merker jeg at det ikke går inn på meg når de blir utsatt for sadistisk vold på det groveste. Karakterene er platte og spiller på stereotyper innenfor sin sjanger.

På en annen side har ikke skuespillerne hatt noe særlig å jobbe med. Det virker som at de fleste regisører som lager grøssere legger mesteparten av sitt arbeid i skrekkscenene. I det mister de sin effekt da man ikke bryr seg om hva som skjer med karakterene. Gode karakterer er nødvendig for en god film, grøssere er ikke ett unntak. Eli Roth burde ha maktet å skrive et bedre manus enn dette, spesielt med tanke på at han har med seg en av de mest anerkjente manusforfatterne i amerikansk filmindustri på laget. At dette ikke ble gjort viser bare at han er en filmskaper som ikke innehar et talent utover det vanlige. Hans fortrinn er at han er fortsatt ung og har forutsetninger for å bedre seg i fremtiden.

I Slovakia, hvor store deler av handlingen foregår, vakte filmen sterke reaksjoner. Ikke så rart når Bratislava blir fremstilt som en by hvor små barn voldelig terroriserer gatene, menn er hovedsakelig snauklipte medlemmer av organisert kriminalitet og samtlige damer livnærer seg på å ha sex med alle og enhver, samt at de er medlemmer av organisert kriminalitet. I følge Eli Roth er dette for å vise verden amerikanernes ignoranse til resten av verden. Jeg tror heller det er Eli Roths ignoranse til resten av verden som kommer til utrykk i filmen.

Jeg kan ikke ta ”Tarantino presenterer” tittelen alvorlig i det hele tatt. Hvorfor kan ikke den mannen holde seg til å lage film selv? Etter å ha sett denne filmen husker jeg hvorfor det er lenge siden jeg har sett grøssere. Jeg hadde i grunn planlagt å se Saw etter denne filmen, men det gidder jeg ikke. Mulig jeg får lyst om fem år. Dermed vil jeg si at man kan holde seg unna Hostel, med mindre nakne babes og kjedelig vold er alt man er ute etter i en film. Da er den sikkert ypperlig.

28 Days Later

Regi: Danny Boyle

Utgivelsesår: 2002

Skrevet av: Alex Garland

I Rollene: Cillian Murphy, Brendan Gleeson, Naome Harris, Megan Burns, Christopher Eccleston








Noen dyreaktivister slipper løs noen aper i fangenskap uten å vite at dyrene er infisert med et virus som skaper et voldsomt raseri og blodtørst. 28 dager senere våkner Jim opp alene på et sykehus i London. Snart finner han ut at han er helt alene. Hele byen er øde og forlatt. Totalt uvitende om viruset ender han opp med å flykte fra en gruppe infiserte mennesker og støter så på flere overlevende. Senere plukker de opp et radiosignal som fører de nord for Manchester, der en gruppe soldater hevder å ha "løsningen på viruset". Men har de det?

Danny Boyle har gjennom flere år vist seg som en av Storbrittanias mest spennende regissører. Blant annet gjennom kulthiten Trainspotting og nylig gjennom storfilmen Sunshine. Filmen 28 Days Later ble en stor hit i 2002, og var blant annet med å gjøre en stjerne av Cillian Murphy, som senere har spilt i Hollywood filmer som Batman Begins og Red Eye. Dette er ikke første gang Boyle lager en film basert på Alex Garland. I 2000 lagde han The Beach, som var basert en bok av nevnte Garland. I 28 Days Later står Garland selv for manuset, noe som kanskje har hjulpet i forhold til The Beach, som fikk relativt lunken mottagelse.

Filmen kan på mange måter minne litt om George A. Romeros Dawn of the Dead. Men er samtidig et frisk pust i grøsser-sjangeren, som for meg kan virke til tider ensrettet og idéfattig. Det som først og fremst hjelper denne filmen er en fantastisk visuell stil. Langdistansebildene av et øde London gir en glimrende troverdighet og setter et godt inntrykk.

Skuespillerne må man kunne si gjør gode roller. Utenom nevnte Cillian Murphy vil man også kunne dra kjensel på Brendan Gleeson, og Naomie Harris. Sistnevnte har gjort det stort i senere tid med roller i Pirates of the Caribbean: Dead Man's Chest og Miami Vice. I 28 Days Later spiller hun tøff dame med overlevelsesinstinkt på en troverdig måte.

Karakterbyggingen er en av filmens viktigste holdepunkter. Det at man faktisk kan føle med karakterene er essensielt for at utviklingen av historien skal være interessant. Blant annet følger vi Naomie Harris' karakter gjennom en utvikling fra en tøff fasade til et punkt der hun må innse at hun ikke kan låse alle følelser ute på tross av at viljen til å overleve krever at man skaper en følelsesmessig avstand.


Som nevnt minner deler av filmen om Dawn of the Dead (1974). Det kan ha noe med at Danny Boyle sannsynligvis har latt seg inspirere av zombie-mesteren Romero i produksjonen av denne filmen. 28 Days Later er en god film for den som tåler å se litt blod. Den kan virke skremmende realistisk til tider, men mangler litt på å virkelig komme i havn som en veldig skremmende film. Dette skyldes nok mye min subjektive tilnærming til grøssersjangeren, for den gjennomsnittlige filmseer vil nok finne dette skremmende nok, og litt til.

Velkommen skal jeg være

Da tar jeg det skrittet og ønsker meg selv velkommen som foreløpig siste bidragsyter til denne filmnerdbloggen. Jeg prøvde meg for et års tid siden med en lignende blogg på egenhånd, men den døde. Forhåpentligvis vil det hjelpe å være to i skyttergraven framfor å være alene.

Ifølge min felles filmnerd, Jan Einar, bestod jeg nerdetesten med glans og er nå klar for å yte mitt beste for denne bloggen. Jeg vil ikke gå så langt som å si at film er noe jeg kan, men det er noe jeg liker og det bør holde for nå.

It's started.

Velkommen til denne bloggen. Mitt navn er Jan Einar Hals og er filmnerd. Her har jeg tenkt til å skrive om filmer jeg har sett, nye som gamle, gode som dårlige, og fantastiske som de helt ræva. Dette er et ledd i min drøm om å bli filmanmelder på NRK frokost-TV. Så viss du har lyst til å lese omtaler skrevet av noen som har et sykelig forhold til film så er det bare å følge med.

Jeg vil legge til at dette ikke er et soloprosjekt. Leiv Magnus, min gode venn og filmnerd, er invitert til å delta og spre sine tanker rundt diverse filmer. Velkommen til deg og til alle som svinger innom for å bli opplyst.

Jan Einar