There Will Be Blood

Regi og manus: P.T. Anderson
Basert på: Oil, en roman av Upton Sinclair
Med: Daniel Day Lewis, Paul Dano, Ciaran Hinds


Daniel Day Lewis i en Oscar-vinnende skuespillerprestasjon. En film som er saktegående i tempo, men rik på opplevelser. Mange klisjeer kan brukes for å beskrive filmen, men i seg selv er den langt fra en klisje.


Irske Daniel Day Lewis spiller her den amerikanske oljemagnaten Daniel Plainview. Vi følger ham fra han først finner olje i det vestlige ørkenlandskapet i USA, til han sitter gammel og grå i et stort herskapshus. Gjennom livet til denne eksentriske einstøingen får vi se mange av ytterpunktene i menneskelig oppførsel. Fra rørende øyeblikket der han tar seg av sønnen til en avdød kollega, til avskyelig sluhet idet han prøver å lure til seg tomter han vet han kan bli rik på. Mr. Plainview opparbeider seg etterhvert en stor bedrift og gjør sitt beste for å videreføre sin kunnskap til "adoptivsønn". Plainview kommer også på kant med en lokal, ung predikant som hevder å være et talsrør for Den Hellige Ånd. Mer av handlingen er det ikke noe poeng i å avsløre, da detaljene er såpass viktige at det ville bare blitt unødvendige avsløringer.

P.T. (Paul Thomas) Anderson har levert knallfilmer tidligere, deriblandt Magnolia og Punch Drunk Love. Han har for vane å gi oss dype, og gjerne litt melankolse, innblikk i mellommenneskelige relasjoner, der man gjerne finner flere elementer enn hva som er synlig for det blotte øyet. There Will Be Blood er intet unntak.

For å begynne med skuespillerne, så er det en grunn til at denne filmen var såpass høyt aktet under sesongens prisutdelinger. Daniel Day Lewis leverer en jobb som, nesten, bare han kan. Makan til intensitet i karakterskildringen skal man lete lenge etter. Og resten av skuespillerstaben følger på. Den som kanskje er lettest å legge merke til er Paul Dano, sist sett i Little Miss Sunshine. Han leverer også en eksentrisk rolle, og deler noen av de beste scenene med Daniel Day Lewis.

Musikken til Jonny Greenwood (bedre kjent som gitarist i Radiohead) er et viktig element i filmen. Den er vanskelig å beskrive med ord. Men den passer så perfekt til det cinematiske at det er nesten skummelt. Det er nesten så det kryper oppover ryggen din. Ikke på en skrekkfilm-aktig måte, men såpass intenst at man nesten svetter idet filmen er ferdig.

Jeg vil nødig bruke for mange store ord i en og samme anmeldelse, men skal det først slås på stortromma, er dette filmen å gjøre det for. Ikke mange filmer ser bedre ut enn Paul Thomas Anderson sine. Miljøskildringer satt i forhold til tidsepoke er glimrende tatt i bruk. Ikke bare føler du tidsepoken ved å se det øde, golde ørkenlandskapet. Men det faktum at filmen tar seg tid til å skildre det får deg til å kjenne på kroppen at dette ikke dreier seg om det 21. århundrets storbyjungel. Og filmingen er vakker i seg selv. Rolige kameraføringer og lite dialog gir rom for å virkelig beskue landskapet.

Når det gjelder budskapet er jeg litt mer usikker på hva jeg skal si om filmen. Inntrykket mitt var at filmen inneholdt flere lag enn hva jeg klarte å få med meg. Men jeg kan i det minste si at grådighet er et av temaene Anderson berører med filmen. Og skulle du ikke være interessert i budskap så inneholder filmen nok av mellommenneskelig drama til å ta balletak på enhver.

Av filmene jeg har sett så langt i år har mange vært Oscar-materiale. Og ikke for å si noe stygt om hverken No Country for Old Men, The Assasination of Jesse James by the Coward Robert Ford, eller Johnny Depps prestasjon i Sweeney Todd, men denne filmen tar storprisen i mine øyne. Filmen er tidløs, fordi den ikke tar for seg samtiden, men likevel klarer å engasjere meg på et dypere plan. En stor filmopplevelse, som er alle unt å få med seg. Selv om det kanskje krever et nytt gjensyn fra min side for å få et fullverdig inntrykk av den.